I 1971 skjedde noe helt ekstraordinært. Juliane Koepcke var bare 17 år gammel da flyet hun satt på styrtet over Amazonas-jungelen i Peru. Hendelsen er blitt stående som en av historiens mest oppsiktsvekkende overlevelsesfortellinger. Ikke bare fordi hun overlevde fallet fra stor høyde, men fordi hun alene tok seg levende ut av jungelen. Samtidig mistet hun moren sin i ulykken – et tap som kom til å prege tiden etterpå.
Flyet, LANSA Flight 508, ble truffet av lyn under et kraftig uvær og brøt sammen i luften. Juliane falt flere tusen meter, fastspent i seteradene. Mot alle odds overlevde hun. Da hun våknet, var hun alene i jungelen, med hjernerystelse, brukket kragebein, dype sår og uten oversikt over hvor hun befant seg.
Det som fulgte, var elleve døgn preget av ro, rasjonelle valg og grunnleggende kunnskap. Juliane lot ikke panikken ta over. Hun beveget seg systematisk fremover og fulgte bekker og elver, fordi faren hadde lært henne at mennesker som regel finnes nedstrøms. Hun unngikk ukjent mat for å redusere risikoen for forgiftning, og hun tok én dag av gangen. Til slutt ble hun funnet av lokale tømmerhoggere og reddet.
Redningen markerte imidlertid ikke slutten på historien. Etterpå ventet sorgen over tapet av moren og behovet for å finne en vei videre i livet. Her spilte faren hennes en viktig rolle. Han ga rom for sorg og bearbeiding, men var samtidig tydelig på at Juliane ikke skulle bli værende i en identitet definert av det som hadde skjedd. Hun skulle få være mer enn «hun som overlevde».
Denne balansen – mellom å anerkjenne smerte og samtidig ta ansvar for eget liv – ble avgjørende. Juliane valgte senere å utdanne seg til biolog og forsker, med særlig fokus på dyreliv i regnskog. I stedet for å bli styrt av frykt, utviklet hun en dyp forståelse og respekt for naturen hun hadde overlevd i.
I et psykologisk perspektiv kan dette forstås gjennom begrepet offerrolle. I analytisk psykologi beskrev Carl Jung arketyper som universelle mønstre i menneskets indre liv. Offerarketypen er en av dem. Den kan være nødvendig i en akutt fase, når noe dramatisk og overveldende skjer. Da trenger mennesket beskyttelse, støtte og anerkjennelse.
Utfordringen oppstår når offerrollen blir en varig identitet. Da kan man ubevisst bli stående fast i det som har skjedd, med redusert opplevelse av valg, retning og egen påvirkningskraft. Mange har overlevd store belastninger, men opplever likevel at livet stopper opp i etterkant.
Juliane Koepckes historie viser at det er mulig å gå videre uten å fornekte tapet. Hun bar med seg erfaringen, men lot den ikke definere hele hvem hun var. Overlevelse ble ikke et endepunkt, men en del av livshistorien hun bygget videre på.
For mange mennesker kommer det et tidspunkt etter krise, sykdom eller traume der spørsmålet ikke lenger handler om å overleve, men om hvordan man skal leve videre. I slike faser kan refleksjon, samtaler og veiledning – inkludert coaching – være nyttige verktøy for å finne ny retning og styrke eierskapet til eget liv.
Historien om Juliane Koepcke minner oss om noe grunnleggende:
Det er mulig å reise seg etter det utenkelige, uten å bli værende i offerrollen – og samtidig ta med seg erfaringen videre på en moden og meningsfull måte. 💚
